Å være der for hverandre
Antropologen Margaret Mead fikk spørsmålet fra en student: «Hva mener du er det eldste beviset vi har på sivilisasjon?» Studenten forventet nok at svaret var potteskår, fiskekroker eller andre redskaper. Svaret fra professoren var et helt annet: «Det første tegnet på sivilisasjon fant vi i en utgraving hvor vi fant et menneske med et lårbein som tydelig hadde vært brukket og så grodd sammen igjen». Mead forklarte at i dyrenes verden vil et knekt lårbein bety døden. Et dyr kan ikke løpe unna fare, ikke skaffe seg mat eller drikke og vil dermed enten sulte ihjel eller bli offer for rovdyr. Et brukket lårben som har grodd viser at noen bar dette mennesket i sikkerhet, gav det mat, drikke og varme slik at beinet kunne gro. Det å stå opp for andre gjennom vanskeligheter – det er sivilisasjon!
I våre dager er vi så heldig at vi har eksperter til å hjelpe oss med beinbrudd, men hva gjør vi i hverdagen for hverandre? Paulus skrev til menigheten i Korint om samvittighetens frihet: «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp. Ingen må søke sitt eget beste, men den andres beste». Dette er ord som er verdt å dvele ved i vår tid når en spade alltid skal kalles for en spade og harde ord lett finner veien ut i offentligheten.
La oss ta med oss Frans fra Assisis bønn inn i helgen:
Herre, gjør meg til redskap for din Fred.
La meg spre kjærlighet der hatet hersker,
tilgivelse der skade er gjort,
enighet der det er strid,
tro der tvilen råder,
sannhet der feil er begått,
håp der det er angst og nød,
glede der det er sorg,
lys der det er mørke-
Guddommelige Mester, la meg søke
ikke så meget å bli trøstet som å trøste,
ikke så meget å bli forstått som å forstå,
ikke så meget å bli elsket som å elske-
for:
Det er når vi gir at vi får,
når vi tilgir at vi blir tilgitt,
når vi er fortapt at vi finner oss selv,
når vi dør at vi gjenoppstår
til evig liv
Gry Åland
Prestevikar i Hadsel